Halvor Bruun Av Morten Wetland
Donald Trump sin appetitt på Grønland har ansporet ytringer om USA eller Russland har
appetitt på Svalbard, helt eller delvis, av sikkerhetspolitiske grunner. Arktis generelt har fått økt
sikkerhetspolitisk betydning de siste drøyt hundre år. I 1916 erklærte Russland overhøyhet over alle
øyer, bebodde eller ubebodde, mellom to meridianer. Den vestligste kjenner Norge som
“sektorlinjen” som Russland lenge hevdet måtte være grensen for kontinentalsokkelen mellom
Norge og Russland. Linjen var i 1916 inspirert av erfaringene med bruk av fly i krigføring mot slutten
av første verdenskrig. Ville Russlands motstandere kunne annektere øyene nord for Russland til bruk
for luftangrep mot fastlands-Russland?
Om Svalbardtraktaten
Oppmerksomheten om arktiske øyers økte strategiske betydning satte preg på
forhandlingene om Svalbard i kjølvannet av fredsforhandlingene etter verdenskrigen. Det endte med
at vi fikk Svalbardtraktaten, av 9. februar 1920 som anerkjenner Norges “fulle og uinnskrenkede
suverenitet” over Svalbard som ble definert med meridianer og paralleller, kalt “Svalbardkassa” i
norske fagmiljøer. (Alle øyer mellom 10 og 35 grader øst og 74 og 81 grader nord. De land som er
parter I traktaten har utstrakte like rettigheter med norske personer og selskaper til å drive
økonomisk virksomhet innenfor” kassa” på land og i territorialfarvannet.
Traktaten “demilitariserer” Svalbard. Traktaten Artikkel 9 sier at Norge ikke skal anlegge
flåtebaser eller befestninger på Svalbard, “som aldri må nyttes i krigsøyemed”. Etterlevelse av Art. 9
har vært fulgt med internasjonal oppmerksomhet i 100 år nå. Spesielt har Norge og Russland passet
nøye på hverandres virksomheter, – at den ikke trår Art. 9 for nær.
Økt interesse for Arktis
For ca. 50 år siden økte interessen for arktiske havområder, særlig muligheten for skipsfart
mellom Asia og vesten gjennom havområdene nord for Russlands fastland. Slikt ville kunne redusere
antall seilingsdøgn mellom havner i Asia og i Europa. Så er det slik at sjøveien her er islagt store deler
av året og at særlig i stredene mellom øyer og fastland går sjøveien gjennom russisk
territorialfarvann med losplikt etc. Det betyr at Russland har full kontroll med hva som skjer helt til
skipsfarten nærmer seg Norge. Ubåter bidrar til at Russland og Nato-landene kan ha god oversikt
over i hvilken grad havbunnen i Arktis benyttes til militære formål. Det siste års sikkerhetspolitiske
spekulasjoner om Arktis har også bragt ut i lyset partenes interesse i å beholde status quo i Nord, og
slik at Svalbardtraktaten kanskje tjener oss (verden) ganske godt.
I henhold til Havrettstraktaten skal fremmede ubåter gå i overflatestilling ved uskyldig
gjennomfart av andre staters territorialfarvann. Da vi fikk Svalbardtraktaten, var Norges grense for
territorialfarvannet 4 nautiske mil. Det ble utvidet til 12 nautiske mil, men i lang tid ikke ved
Svalbard. Det skjedde først for ca. 20 år siden, så Norge skal nå overvåke at fremmede ubåter går i
overflatestilling innenfor 12 mil av Svalbard, noe det er grunn til å tvile på om de gjør. Så er det en
form for sikkerhet i at stormaktene har oversikt over hva de andre foretar seg i Arktis, og altså ved
Svalbard. Det finnes det bl.a. lyttestasjoner som tar seg av.
